Grillsesongen er en helt egen greie hjemme hos oss. Mannen min, som ellers er ganske avslappet, forvandler seg til en selvutnevnt grillmester så snart snøen har smeltet. Det er som om han plutselig har blitt en deltaker på «MasterChef Grilling Edition», komplett med forkle og en sånn dramatisk grimase mens han snur biffen.
Hver gang vi skal grille, lager han en slags taktisk plan. Han snakker om marinader som om det er avansert kjemi, og diskuterer kull vs. gass som om verdensfreden avhenger av det.
Problemet? Han brenner nesten alltid noe.
En klassiker er de «perfekte» grillpølsene som ender opp svarte som kull på én side og rå på den andre. Eller kyllingen som får så mye BBQ-saus at den er umulig å spise uten å føle at du har vært i en slåsskamp med en flaske ketchup.
Jeg, derimot, har en mer pragmatisk tilnærming: bare la meg ta over. Men hver gang jeg foreslår det, ser han på meg som om jeg har fornærmet hele hans ære som familiens matansvarlige. Så jeg lar ham styre, og ler litt for meg selv mens jeg redder meg med salaten.
Grillmester? Ja, kanskje det. Men jeg vet bedre.
Legg igjen en kommentar