Husarbeid: Er det greit å late som man ikke ser hybelkaniner?

Det begynner alltid med et lite støvfnugg. Så et til. Og før du vet ordet av det, har hybelkaninene dannet en egen liten koloni under sofaen. Jeg ser dem, de ser meg. Og vi inngår en slags uuttalt avtale: Jeg later som jeg ikke ser dem, og de later som de ikke eksisterer.

Men så kommer skyldfølelsen. Det skjer gjerne når jeg scroller Instagram og ser perfekte hjem med rene gulv, nydelige blomsteroppsatser og ikke et fnugg av støv i sikte. Hvordan får de det til? Har de hemmelige rengjørings-agenter? Magiske mopper? Eller bare veldig lydige barn?

Jeg har prøvd det meste. Strenge husplaner. Fancy rengjøringsmidler som lover mirakler. Til og med en robotstøvsuger som endte opp med å spise en sokk og kortslutte seg selv. Likevel er det dager hvor jeg bare må erkjenne at det er greit. Hybelkaniner er ikke verdens undergang.

Så nå prøver jeg noe nytt: Jeg gir meg selv lov til å senke skuldrene. Perfeksjon er en illusjon, og livet er for kort til å stresse over litt støv. Dessuten sier jeg til meg selv at hybelkaniner er et tegn på et liv som leves – og ikke et museum som vedlikeholdes.