Søndag middag er liksom ment å være en rolig, koselig avslutning på uken. Så hvorfor føles det alltid som et kaos i slow motion hjemme hos oss?
Jeg begynner med de beste intensjoner. Planlegger en fin middag som alle kan like. Setter på litt musikk for å skape stemning. Og så, før jeg vet ordet av det, er hele kjøkkenet en krigssone.
Barna starter med å krangle om hvem som skal dekke bordet. Femåringen nekter fordi «det er kjedelig,» mens treåringen tar på seg jobben, men insisterer på å plassere gaflene midt på tallerkenene. Samtidig prøver jeg å redde en saus som nesten koker over, mens mannen min står i hjørnet og later som han ikke hører noe.
Når maten endelig kommer på bordet, starter en ny runde med utfordringer. Treåringen nekter å spise noe som er grønt. Femåringen spør hvorfor vi ikke kan ha pizza i stedet. Og jeg? Jeg er bare glad for at ingen har sølt melk over hele duken – enda.
Så ja, søndagsmiddag er kanskje kaotisk, men det er også vår lille familie i et nøtteskall. Litt rotete, litt slitsomt, men fullt av kjærlighet. Og når barna en dag blir store og flytter ut, vet jeg at jeg kommer til å savne akkurat disse øyeblikkene. Kaoset og alt. Kanskje. 😉
Legg igjen en kommentar