Det begynner alltid så bra. Jeg og mannen setter oss ned for å planlegge et nytt prosjekt i hjemmet. Nye gardiner, kanskje en ny sofa eller til og med en liten oppgradering på badet. Jeg tenker at dette skal bli en hyggelig og demokratisk prosess. Så feil kan man ta.
Mannen mener nemlig at han har utmerket smak. Han snakker med stor selvtillit om minimalisme, praktiske løsninger og «tidløst design.» Problemet? Hans definisjon av tidløst design stopper ofte ved den stilen IKEA hadde på tidlig 2000-tallet.
Ta sist gang vi skulle velge en ny farge til veggen i stua. Jeg foreslo en varm, nøytral tone som ville gi rommet litt mer liv. Mannen foreslo… grå. Ikke en spennende gråtone, men den typen grå som får deg til å lure på om du har gått inn i et industribygg.
Diskusjonen varte i flere dager, og jeg prøvde alle triks i boka – fra «det vil føles mer hjemmekoselig» til «men grått passer jo ikke til sofaen vår!» Til slutt kastet jeg ut et siste kort: «Vet du hva, la oss prøve min idé. Hvis vi ikke liker det, maler vi over.»
Spoiler: Veggen ble ikke malt om. Han innrømmet aldri at jeg hadde rett, men jeg så det på blikket hans hver gang han satt i stua og nøt den nye fargen.
Så ja, jeg taper alltid diskusjonene om interiør. Men på magisk vis ender vi nesten alltid opp med det jeg foreslo. Tilfeldighet? Jeg tror ikke det. 😉
Legg igjen en kommentar