Hjemmekontor, altså. Den vidunderlige oppfinnelsen som gir deg friheten til å jobbe i joggebukse mens du nipper til kaffe i ditt eget kjøkken. Eller, det er i hvert fall drømmen. Realiteten er en smule annerledes når du har små barn i hus.
La meg ta dere tilbake til det telefonmøtet. Jeg hadde akkurat satt barna foran en tegnefilm – min sedvanlige «barnevakt» når viktige møter sto på planen. Alt lå til rette for at dette skulle gå smertefritt. Jeg hadde til og med lukket døren til kontoret mitt, noe som ifølge mine barn kun er et vagt forslag, ikke en regel.
Der satt jeg, passe proff, med et smil i stemmen mens jeg diskuterte kvartalsmål og strategier. Så skjer det. Jeg hører små føtter som tripper utenfor døren, og før jeg rekker å reagere, spretter døren opp. Inn stormer femåringen min, kliss naken, med maling over hele kroppen og roper:
«Mamma! Jeg er en regnbue-ulv!»
Panikken i øynene mine må ha vært åpenbar, for teamlederen min stopper midt i en setning og spør: «Går det bra, Janne?»
«Jada, helt fint,» svarer jeg mens jeg febrilsk prøver å dekke kameraet med hånden, samtidig som jeg forsøker å få regnbue-ulven til å forstå at dette ikke er tiden for performance art.
Så, som om én naken regnbue-ulv ikke var nok, hører jeg treåringen rope fra stua:
«Mamma, hvor er bleien min?!»
Møtet ble aldri helt det samme etter det.
Konklusjonen? Hjemmekontor med barn krever en egen form for multitasking – og gjerne en lås på kontordøra.
Legg igjen en kommentar