Jeg har en fantastisk bestevenninne. Vi har vært venner i årevis – gjennom ungdomsskolekriser, dårlige hårfrisyrer, kjærlighetssorger og utallige latterkramper. Hun er typen som alltid husker bursdagen min, sender en melding før viktige møter og vet nøyaktig når jeg trenger en påminnelse om at jeg ikke er alene. Og jeg? Vel, jeg glemmer bursdagen hennes. Hvert. Eneste. År.
Det verste er at jeg husker det uken før. Jeg tenker: «I år skal jeg være tidlig ute, kanskje til og med sende et kort.» Men så kommer hverdagen. Barn som trenger matpakker. Arbeidsoppgaver som hoper seg opp. Og plutselig sitter jeg der på sofaen, blar gjennom Instagram, og ser at hun har fått gratulasjoner fra halve venneflokken.
Skyldfølelsen er intens. Hvordan kan jeg være en så dårlig venn? Jeg unnskylder meg med at livet er hektisk, men sannheten er at jeg må ta meg sammen. For vennskap handler ikke om perfekte påminnelser, men om å vise at man bryr seg. Og det gjør jeg – selv om kalenderen min tydeligvis er min verste fiende.
I år skal jeg prøve en ny strategi: sette påminnelser i ALLE digitale dingser jeg eier. Hvis jeg fortsatt glemmer det da, så må jeg bare innrømme nederlaget og kjøpe henne en veldig dyr gave som plaster på såret.
Legg igjen en kommentar