La oss være ærlige her: Jeg har aldri vært en treningsperson. Når folk snakket om endorfiner og treningsglede, nikket jeg høflig mens jeg tenkte at sofaen og jeg hadde et helt spesielt, og veldig stabilt, forhold.
Så hva skjedde?
Vel, det begynte med et par altfor stramme jeans. Du vet, den typen som hvisker «kanskje vi skulle tatt en pause fra chipsen?» Jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre noe. Det var ikke akkurat kjærlighet ved første treningsøkt, for å si det sånn. Jeg følte meg som en elefant i tights som prøvde å danse ballett.
Men så skjedde det noe rart. Etter noen uker begynte jeg faktisk å glede meg til de små øktene. Ikke fordi jeg hadde blitt noen superatlet, men fordi det ble min lille pause fra hverdagskaoset. De 30 minuttene hvor ingen kunne kreve noe av meg, hvor jeg bare kunne ha fokus på meg selv – og, ok, prøve å unngå å falle av tredemøllen.
Nå har jeg blitt det jeg kaller et joggeskohamster. Jeg tråkker rundt i samme sirkel hver uke, enten det er jogging, styrke eller yoga. Og vet du hva? Det føles faktisk ganske bra.
Treningsgleden? Den kom ikke fordi jeg plutselig elsket å svette, men fordi det ble min måte å lade batteriene på. Så om du fortsatt er en sofagris: Jeg ser deg, og jeg lover – du trenger ikke bli treningsfrelst. Bare finn noe som gir deg et lite pusterom, og ta det derfra.
Og ja, jeg unner meg fortsatt chips. For balanse, ikke sant? 😉
Legg igjen en kommentar